.
I forbindelse med forespørsel om å kjøre et stedsnavnprosjekt på en skole på Toten, dukket det opp en historie jeg husker med store glede fra da jeg jobbet med prosjektet i en fjerdeklasse på Tolga noen år tilbake. Elever jobber etter journalistiske prinsipper med å skaffe tilveie informasjon om gamle stedsnavn i grenda eller kommunen som er i ferd med å gå i glemmeboka. Dette i samarbeid med historielag, bygdekvinnelag og andre interesserte i bygda. Elever ved Fåset Vingelen og Dalsbygda skoler har sluttført prosjektene ved å gi ut bøker! Bøkene brukes både i undervisning og som informasjon til tilflyttere!
I nevnte klasse på Tolga gikk det flere fremmedspråklige. Det er vanskelig nok for en fjerdeklassing og skulle sette seg inn i alle gamle stedsnavn som knyttes opp mot gammel landbruksstruktur og gruvesamfunn. Når man i tillegg er fra Kongo og Kosovo er det flere utfordringer som melder seg for å kunne tilegne seg den fulle forståelse og for begreper som «Kloppbekkmosvingen» og andre rare steder i et totalt fremmed land.
Med stor interesse deltok disse elvene på turer vi inviterte med personer fra pensjonistforening og historielag. Å få gå på tur sammen med klassa og kjentfolk og se disse stedene, se på tuftene etter gården hvor beboere utvandret til Amerika og opplevde et indianerangrep, var engasjerende og tydelig motiverende for å lære mer.
Steder disse to elevene skulle skrive om betinget et besøk hos min tidligere norsklærer. Denne gården har nær tilknytting til det gamle sagbruket i bygda. Her har eierne tatt meget godt vare på det gamle interiøret, og da de to ble invitert inni det aller helligste, selve gammelstua, kunne vi høre et lite gisp og øynene ble store som tinntallerkener. Små finger strøk undersøkende over gamle stolrygger, og tekstiltapet. Gamle albumer ble tatt ned fra bokhylla. Med stor andektighet begynte de å bla. Og de stilte spørsmål. Mange spørsmål. Og de fikk svar. Borte var sjenansen. Borte var frykten for at spørsmålene kanskje var dumme. Borte var tanken på at de måtte prøve å snakke riktig norsk. Orden kom trillende – om enn i gal rekkefølge og bøyninger – men hva gjorde vel det? Her kunne de bare samle kunnskap og nyte. Ikke prestere. Ikke overfor noen.
Etter at albuene var satt i hylla igjen ble det servert saft og kaker. Andektigheten ble om mulig enda større. Sittende i den ærverdige sjeselongen med hjemmelaget bringebærsaft i glasset og småkaker i hånda dinglet beina i ren nytelse.
Og de konverserte. Og spurte om alt de så, bilder og interiør. Om historie, om gården. De spurte om det som falt dem inn og det de ville vite. Min tidligere norsklærer kom dem i møte.
Tid. Vi kom til å bli sene til nest siste time, men hva så? Denne tiden var viktig. Det ble en verdifull stund for oss alle fire, på ulike måter. De to elvene måtte nesten trives løs da vi til slutt måtte dra. De hadde fått et blikk inn i bygdas historie, en annen tid og en annen, HELT fremmed kultur. De fikk, etter samtalen tilbake til skolen å dømme, et enda sterkere engasjement i oppgaven. Og ikke minst – disse to fikk en dele en unik opplevelse. En opplevelse de kunne fortelle de andre klassekameratene om. Det ble en bygdehistorie fra Nord-Østerdalen gjennom en kongoleser og en kosovoalbaners øyne og erfaringsbakgrunn. Gjett om det ble en spennende historiefortelling. Det ble også uforglemmelige norsk- og historietimer for de to elvene i sofaen hos min tidligere norsklærer. Senere har disse to elvene kommet tilbake til meg og spurt om jeg husker da jeg var med dem til den gamle gården, og da vi spiste kaker, drakk saft og så i albumer.
Selvfølgelig gjør jeg det. Slike stunder glemmer man ikke … tenk om flere kunne gjøre slik som min kloke norsklærer …
Det er nyttår og tid for forsetter- hva med å invitere nye sambygdinger «saft og kaker» og en dose historiefortelling noen ganger i løpet av det nye året?
Et riktig godt, flerkulturelt og flerspråklig år ønskes alle fra Multikult!
Hilsen
Ingrid Eide
Redaktør