MenneskeMøte: Skjønnhetsterapeut og lokalpolitiker

– Jeg tror jeg blir i Norge. I går er historie, framtiden er et mysterium. Og i dag skal være glede.

 

Av Hristina Elven
Alle foto: Marianne Elven / Multikult

Sabina. Foto: Marianne Elven / Multikult

Sabina er utdannet spa og skjønnhetsterapeut i Trondheim

 

Sabina vinker fra terrassen sin. Det tok ikke lang tid å finne det oppussa gamle huset hun bor i sammen med mannen sin og hvor hun har oppdratt to jenter. En sjarmerende og høflig bosnisk dame gir meg klem og serverer tolumbi (1) med is og grønn te. Mannen er sendt på det andre rommet med sin avis. De to balkanske damene trenger plass for å le og kanskje gråte litt. Det er jo balkansk temperament å vise følelser og å bekymre seg for sine nærmeste.

– Trives du i Norge, Sabina?

Vi ler begge to. Det er standard spørsmål med ikke entydig svar.

– Hvem er Sabina? spør jeg seriøst.

– Ja, hvem er det…? Det er det jeg lurer på òg. Sabina tenker lenge… og fortsetter: Jeg er mormor skjønnhetsterapeut, politiker og hjelpepleierassistent. Etter cirka 20 år mange år er vi godt etablert og jeg føler at jeg er en rørosing. Men samtidig er hjertet vendt sørover. Så det er delt i to. Det er så vanskelig å beskrive. Jeg er utadvendt og jeg elsker folk. Jeg prøver å tilpasse meg til hvert enkelt menneske. Jeg skulle ha vært oppkalt etter bestemora mi. Men min pappa ga meg navnet Sabina og det var nesten skilsmisse i familien. Det er antakelig et tysk navn og betyr ”edel”. Alle jentenavn slutter på ”a”. På bosnisk har vi Sabrina og Sabiha.”

– Hvorfor kom du til Norge?

– Mannen min var i krigsleir. Han var skadet. Etter at han ble frisk, fikk vi tilbudet fra det internasjonale Røde Kors om å komme til Norge. Vi fikk felles beskyttelse. Vi bodde først nord i Norge, men etter hvert fikk vi tilbud fra Røros. Vi var mest interessert i å få jobb, fortest mulig. Vi oppdaga fort at det var veldig, veldig kaldt her.

– Hvordan var det å være ny i Norge det første året?

– Det var tøft. Heldigvis er vi veldig tilpassningsdyktige. Vi er glade i folk. Og vi var så heldig å komme til Røros. Det var veldig enkelt å ta kontakt med folk. Vi måtte velge; å tilpasse oss til norsk kultur eller å flytte tilbake. Men å flytte tilbake var ingen mulighet. Vi hadde ingenting i hjemlandet å komme tilbake til. Jeg er utdannet frisør og har hatt god kontakt med folk. Jeg var ikke redd for å prate, gjøre feil eller blande framtid og nåtid på norsk. Vi lo mye i den tiden. Jeg hadde en venninne som rettet meg gang på gang. Norsk er ikke verdens mest kjente språk og det var ikke vår skyld at vi havna her. Det var jo fordel at vi kunne godt bosnisk grammatikk og da var det enklere for oss å lære norsk. Jeg husker at vi hentet ungene fra barnehage og skole og etter middagen satt vi alle og jobbet med lekser. Vi kunne ikke bare skyve leksa fra oss. Vi måtte jobbe hardt. Vi var heldig og fikk språktreningsplass fort. Vi kom fort i kontakt med folk og samtidig gikk vi på norskkurs to kvelder i uka. Mannen min og jeg vi hjalp hverandre med leksene.

Sabina og Emira. Foto: Marianne Elven / Multikult

Mor Sabina Husakovic og datter Emira Husakovic, jobber begge på Euforia på Røros. Bedriften driver med Velvære fra topp til tå for kvinner og menn i alle aldre.

– Hvor fikk du den første norskopplæringen?

– Nord i Norge og på Røros. Vi var en liten gruppe og det er enklere å jobbe slikt. Vi var ikke redde for å dumme oss ut. Jeg har kommet gjennom mange bøker for å lære norsk. For meg var det viktig å gå på kurs og lære mer norsk. Vi hadde jo funnet ut at vi skulle bo her. Spesielt vi damer er sosiale og vi liker å prate. Målet er å ta mer utdannelse i Norge og da måtte jeg bli ferdig med norskprøvene. Jeg liker å lære. Jeg var så stolt av meg selv da jeg klarte eksamenene og fikk tildelt kursbevis.

– Når følte du at du endelig behersket godt norsk?

Sabina ler. – Det med norsken, vi mangler noe bestandig vi. Jeg forstår jo det, men samtidig er jeg ikke redd for å spørre. Jeg klarer meg bra, men noen ganger blokkerer det, spesielt når jeg tenker på bosnisk.

Jeg hører på hennes blanding av ord fra rørosdialekt og hennes typisk bosnisk ”L” og jeg tenker at det er identitetens musikk. –Jeg har begynt med kryssord på nettet på nynorsk. Norsk er ikke bare bare, vet du!  Ja, vi som har lært norsk som voksne har språklige hull og det må vi kanskje leve med. –For jentene mine er det helt annerledes. Jeg føler ofte at jeg mangler noe. Spesielt å høre på store forsamlinger, jeg må virkelig konsentrere meg. Det er fort gjort å misforstå. Hvordan vi tolker det vi hører er veldig viktig. Oppfatninger kan være forskjellig. Vi lærer mens vi lever.

Sabina serverer og smiler, ser seg rund, gestikulerer og snakker. Vi har bodd nesten like lenge på Røros. To balkanske kvinner med to ikke så ulike veier mot det norske språket.

– Hva studerte du etter norskkurset?

– Jeg jobbet mens jeg studerte til spa og skjønnhetsterapeut på deltid i Trondheim to år. Det gikk bra, men det var masse oppgaver, reising, forelesninger og eksamener. Jeg hadde forskjellige jobber gjennom årene. Jeg fikk utdanning og nå har jeg fast jobb på Røros. Enn tilpasser seg, folk godtar en og det blir kontakt.

Sabina. Foto: Marianne Elven / Multikult

Hot stone massasje. Her brukes varme steiner for å hjelpe muskulaturen til avslapning.

– Hva er forskjellig mellom bosnisk og norsk kultur?

– Vi tar vare på hverandre. Jeg merker at jeg er annerledes. Jeg bryr meg! Jeg bryr meg om deg. Jeg lurer av og til på om de norske er egoister. Unnskyld meg! Det gjelder ikke alle! Vi skal passe oss for å ikke generalisere, men jeg snakker med mine venner og vi ser at vi er annerledes på mange måter. Vi tilpasser oss lett. Jeg kommer fra et land med mange forskjellige kulturer. Vi er mer blandet. Folk er forskjellige. Vi er en del av et nettverk. Det er viktig at alle er glad i alle. Jeg bryr meg om min bosniske familie og jeg er så glad hvis jeg klarer å hjelpe dem.

– Jeg har det godt! Og jeg jobber for kronene mine, men jeg gri bort, hvis jeg har til overs, fortsetter Sabina. Jeg forstår godt at hun kan ikke ha det bra hvis familien ikke har det bra. Så enkelt er det.

– Vi er muslimer. Jeg har vokst opp med islam. Det var ikke mye press fra foreldrene våre. Jeg har vokst opp som akkurat alle ungdommene i min tid. Det var ikke noe spesielt med det at vi var muslimer. Jeg er muslim og jeg har respekt. Min far sa til oss at vi skal først respektere vårt eget og deretter de andre. Hvis du ser ned på deg selv, da ser du ned på de andre òg. Mine foreldre og beste foreldre har fastet og ikke drukket alkohol. Svigerinna mi har behov for å be. Hun mistet nettopp mannen sin, min bror.

– Så religion er trøst, spesielt når vi ikke har det godt?

– Det ser sånn ut, svarer Sabina

– Hva savner du mest fra Bosnia?

– Folk. Våren. Kirsebærtrærne blomstrer nå. Familien min. Tre uker sommerferie i hjemlandet mitt går fort. Det er dyrt å reise.

– Hva liker du mest med norsk kultur?

– Det er et godt spørsmål. Mat. De norske spiser og de er takknemlige. Vi lager masse mat hjemme. Men det er best å lage små porsjoner og være moderat. Vi snakker i munnen på hverandre, men de norske venter på tur og er rolige. Det er flott! Jeg har lært å vente. Man skulle nesten tro at vi krangler når vi snakker. Drikkingen liker jeg ikke. Alt med måte. Et glass vin er en ting, men det å være full for å ha det moro, forstår jeg ikke.

– Er du bosnisk eller norsk?

– Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg har kontakt med mine i Bosnia og jeg ringer regelmessig. Jeg bor oppi her, men jeg går glipp av mye av livet i Bosnia. Mange fra min bosniske familie bor i forskjellige land. Det er et eller annet som er borte. Jeg er bosnier innerste inne selv om at jeg er en del av samfunnet i Norge og jeg har blitt kjent med folk. Nå sitter jeg i kommunestyret og det er artig. Jeg hadde samfunnsfag på norskkurset og jeg trodde kanskje at alt er en selvfølge, men det er det ikke. Alt må forhandles. Og jeg er folkevalgt!

– Kan du fortelle meg litt om yrket ditt og kanskje drømmeyrket ditt?

– Jeg skulle bli sykepleier, men jeg kom ikke til denne utdannelse. Jeg var gjennomsnittig elev og jeg måtte velge da mellom det å være syerske eller frisør. Spa og skjønnhetsterapeut er yrket mitt nå. Det er et sosialt yrke.

– Hva leser du for tiden?

– Nå er det rolig, men jeg liker jo å lese. Jeg jobber jo mye. Jeg liker å hekle litt. Nå har jeg barnebarna mine ofte også. Jeg sparte bøkene fra jentene mine og nå leser jeg på bosnisk og norsk til barnebarna mine.  Jeg liker å lage mat og jeg bruker tid på det. Også liker jeg å gå turer med mannen min.

– Hører du på lydbøker?

– Nei, men jeg hadde norskkurset på CD og jeg støvsuget til og med med walkman på.

– Er du en typisk bosnisk kvinne?

– Ja, jeg skal være husmor, mor, kjæreste og ha mange roller. En bosnisk dame skal rekke det meste. Jeg har det bra, hvis alle rundt meg har det bra. Det er også viktig at jeg har mannen min ved siden av meg. Han er enestående.

Sabina. Foto: Marianne Elven / Multikult

Under en massasje er den samlede opplevelsen i fokus. Vakre farger, musikk som roer sinnet, en rolig terapeut med godt humør. varme stener og varme, myke hender. Dette er hverdagen for en massasjeterapeut.

– Hva er en typisk dag i Sabinas liv?

– En arbeidsdag. Jobb. Det går i ett. Vi kommer hjem og går direkte på kjøkkenet. Av og til kommer jeg hjem til ferdig servert mat. Fridag ellers går på vask, eller kvalitetstid med barnebarn. Tiden går så fort. Muligens har jeg fått for mange oppgaver i livet, eller at jeg har satt for store krav for meg selv. Vi bosniske damer tar for mye ansvar på et vis. Jeg er ikke flink til å delegere, men jeg liker å ha oversikt.

– Været er et viktig tema i Norge. Hvordan lever du med den lange vinteren på Røros?

– Jeg bryr meg ikke. Jeg har vært gjennom mye i livet mitt og da er været ikke det viktigste. Min mann er mer opptatt av været enn meg. Han savner våren. Ja, det kunne jo ha vært grønnere ute. Jeg må på jobb uansett vær. Jeg kunne jo flytte til varmere strøk, men vi er så kjent her. Alle kjenner jo alle. Jeg har mitt nettverk.

Sabina henter vann og vi snakker om de skrevne og uskrevne regler både i samfunnet og i jobbsammenheng. Livet er ikke enkelt, blir vi enig om. Ofte må vi bare bruke skjønn og logikk. Norsk kultur er åpen og fleksibel. Folk er avslappet. Folk føler seg trygg.

– Hvor er du om ti år?

– Jeg tror jeg blir i Norge. I går er historie, framtiden er et mysterium. Og i dag skal være glede. Det som har skjedd i livet mitt har gjort meg sterkere. Jeg er en del av det norske samfunnet.

Jeg tenker på ordene til somalisk Safia som besøkte Røros nylig: Jeg kom til Norge for å bli. Sabina har også kommet til Norge for å bli; – Jeg tror jeg blir i Norge. I går er historie, framtiden er et mysterium. Og i dag skal være glede.

Det er vanskelig å avslutte samtalen. Vi snakker om surkål, om rakfisk i tønner som lukter mye. Vi utveksler tips om kjevling av filo-deig for pita (2) og burek (3). Undertegnede trenger kursing fordi da mamma skulle lærer meg, valgte jeg å spille bassgitar i stedet.

Sabina vinker på trappa. Er det ikke på tide at noen organiserer et flerkulturelt treff på Røros? Vi har så mye å lære av hverandre og å snakke om. Vi treffes snart. Så deilig å bli kjent med et godt menneske til.

 

Her kommer Sabinas råd for de som er nybegynnere i Norge:

  1.  Mann skal være sta og man skal ikke være redd for å snakke.
  2. Det er viktig å være sosial.
  3. Se på norsk TV og skriv opp nye ord fra tekstTV.
  4. Klistre gullapper med nye ord på dør og skap.

 

Ordforklaringer:

(1) Tolumbi er vannbakkels med sukkerlake.
(2) Pita er filo-deig fylt med fetaost og egg. Det stekes i langpanna i ovnen.
(3) Burek er filo-deig fylt med kjøttdeig. Det stekes i langpanna i ovnen.