Ola Grønn Hagen
Jeg arbeidet i Tuzla i Bosnia fra januar 1996 til juli 1997. Krigen på Balkan var per definisjon over ved underskrivelsen av fredsavtalen (Daytonavtalen) like før jul i 1995. Men resultatene av krigen så vi, infrastruktur var mer og mindre ødelagt, bruer var sprengt, vann og strøm var bare delvis tilgjengelig, og det fantes nesten ikke varer i de få butikkene som var åpne. Jeg arbeidet for Norsk Folkehjelp som forsøkte å bygge opp igjen boliger og skoler. Vi hadde også egne kvinne- prosjekter, både ett som arbeidet med husflid i et forsøk på å skaffe inntekter, og et som arbeidet med de psykososiale problemene etter krigen. Det ble også startet et stort prosjekt for å rydde miner. Omlag 220 mann fikk opplæring i minerydding og ble etter hvert satt inn i aktiv rydding. Alle disse holdt til i Tuzla, men Folkehjelpa hadde og så kontor i Zenica og Sarajevo. Hovedkontoret ble flyttet fra Zagreb til Sarajevo.
Jeg disponerte annen etasje i huset til en familie som jeg ble svært godt kjent med. Jeg har siden holdt kontakten med dem, og jeg besøkte dem også i 2002. Dattera i huset, Aida, har vært på besøk her i Norge. Hun studerer nå musikk i Praha, og jeg inviterte henne hit som gjest ved Vinterfestspillene på Røros for noen år siden.
I september besøkte jeg Bosnia igjen. Det går ikke noe direkte fly til Sarajevo, men med en mellomlanding i Wien var reisen ganske kurant. I Tuzla fikk jeg høre at det går direkte fly fra Malmø til Tuzla et par ganger i uka for en svært rimelig penge.
Jeg landet i Sarajevo sent om kvelden, hadde derfor bestilt hotell. Litt over kr 300 for et helt ok rom er en grei pris. Dagen etter ruslet jeg litt rundt i Sarajevo for å få et inntrykk av hvordan gjenoppbyggingen har gått. Det meste av de største skadene er reparert, men noe gjenstår enda. Men byen er hyggelig og full av liv.
Styresett
En liten oppfriskning av styresettet. Bosnia i Herzegovina er en forbundsstat bestående av to entiteter, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. Føderasjonen Bosnia-Hercegovina består igjen av et fellesskap mellom bosnjaker og kroater. De har politisk sjølstyre, og det samme har også Republika Srpska. Landet har tre presidenter som er valgt for 4 år. De tre presidentene deler på å være Første President etter en 8 måneders syklus. Hovedstaden for føderasjonen er Sarajevo, for Republika Srpska er Banja Luka hovedstad. For hele landet er Sarajevo hovedstad.
Mistet oversikten? Jeg fikk inntrykk av at det hadde mange innbyggere gjort også.
Det som synes helt klart er at denne statskonstruksjonen er en håpløs bastard av en stat. Hva ville skjedd i Norge hvis både Stoltenberg, Solberg og Jensen skulle ha vært statsministere samtidig? Og uenigheten mellom de tre fraksjonene i Bosnia er nok vesentlig større enn mellom våre tre. Svært mange av de jeg snakket med hadde lita tru på fremtida i Bosnia. De fleste hadde barn som bodde i utlandet. De hadde lita tru på at de kom tilbake.
Gjestfrihet
Hos mitt gamle vertskap ble jeg tatt imot som et medlem av familien. I tillegg til Aida som var heime på ferie hadde de to andre gjester, og leiligheten er ikke stor. Men jeg fikk beskjed om at jeg skulle bo hos dem, og jeg fikk eget rom.
Fredag var alle invitert av et vennepar som hadde et sommerhus ved Modrac, en kunstig innsjø litt utenfor Tuzla. Det ble et livlig grillselskap, og alle overnattet. Der det er hjerterom er det husrom. Fredagen ei uke før satt jeg på ei hytte langt inne i Vingelsfjella. Jeg følte meg privilegert som kunne sitte med venner i norsk høyfjell ei uke og så være hos gode venner i Bosnia noen dager senere. Den eneste fellesnevneren jeg imidlertid kom på var rødvin!
Tuzla by
Tuzla sentrum har blitt meget fin. Fine gågater med et utall restauranter og kafeer. På den største plassen har det kommet ei flott fontene. Et stort område har blitt gjort om til park. Ennå er det mange bygg som trenger restaurering, men de fleste byggene er fine. På grunn av utvinningen av salt som har pågått i mange århundrer er det et problem at deler av byen synker. Tuzla betyr for øvrig salt på tyrkisk.
I en del av byen der synkningen var ille er det nå anlagt tre kunstige innsjøer. Saltvatn og 27 grader, ikke verst til å være i innlandet? Det var blitt et riktig feriested.
Noen husker kanskje at en fin kveld i mai 1995 landet det en granat i sentrum av Tuzla.74 ungdommer ble drept. De har fått en egen gravlund, og nå hadde hver enkelt grav fått en svært pen innramming i marmor. Alle gravene er like, uansett hvilken trosretning ungdommen tilhørte. Det er et sted som maner til ettertanke. På Utøya var det en mann med gevær, her var det en mann med en kanon.
Novalici
Noe av det første jeg gjorde da jeg kom til Tuzla i januar 1996 var å lage en søknad til datidens Distriktenes Utviklingsfond, (nå Innovasjon Norge) om penger til å bygge opp igjen en hel landsby som het Novalici. Den lå i frontlinja, og hadde blitt kraftig ødelagt. Den besto av cirka.120 bolighus, og hadde minefelt på alle kanter. Søknaden vår ble innvilget, og 27. juni 1996 hadde vi det første møtet i landsbyen, der vi kunne fortelle at vi hadde fått penger til gjenoppbygging. Det er en av de opplevelsene som sitter sterkt i minnet. Landsbyen ligger langs en åskam, og da vi kom opp på kammen slik at vi så landsbyen så vi stort sett bare ruiner. Da vi gikk opp til huset der vi skulle møtes gikk vi over restene av ei skyttergrav. Bare noen meter fra husveggen fikk vi beskjed om at det var minelagt.
Vi var ventet, og det var lagt opp til velkomstfest. Beboerne i landsbyen hadde slaktet en sau, tredd den på en staur, og en mann satt og dreide på stauren over et bål. Inne i ruinen hadde man lagt noen planker på noen steiner, funnet et kvitt papir som duk, og vi som var gjester fikk til og med bestikk. De hadde nettopp fått litt utstyr fra UNHCR. Det ble et uforglemmelig måltid. Nydelig grilla sauekjøtt, lokale grønnsaker og kanner med slivovitsj. (plommevin).
Jeg har fulgt med dette spesielle huset fra det første besøket, gjennom restaureringen, jeg besøkte det i 2002 og etter litt strev fant vi det igjen under dette besøket. Vi sørget i sin tid for nytt tak og murte opp igjen veggene i 2. etasje.Vi pusset opp tre rom i første etasje, resten overlot vi til eieren. Når vi kom tilbake etter ei tid hadde de fleste eiere klart å skaffe penger til vinduer i 2. etasje, og etter hvert klarte de å pusse opp det gjenværende. Dette har jeg sett mange ganger, at hvis mennesker i en slik situasjon får litt hjelp til å komme i gang så klarer de som oftest å fortsette sjøl. Det er hjelp til sjølhjelp.
Ved hvert besøkt har dette spesielle huset blitt bedre, og denne gangen var det blitt så fint at vi hadde problemer med å kjenne det igjen!
Bukinje skole
Dette var en barneskole som hadde blitt sterkt ødelagt under krigen. En del av den var bare en betongruin. Vi restaurerte den i 1997, og innvielsesseremonien her var vel noe av det siste jeg var med på før jeg reiste hjem. Det jeg husker best er et besøk i et av de oppussa klasserommene. Da jeg kom inn og ble presentert spratt alle elvene opp og ga meg en hjertelig hilsen. Da vi startet prosjektet var rommet rasert, vinduene var knust, kulehull i tavla og deler av parketten på golvet var ødelagt. Nå var rommet fylt av velstelte unger, de hadde lys og varme, og de fleste ting fungerte. Det er en opplevelse som sitter i, og jeg tenkte da at å bygge skoler, se glade barn som får lære noe, det må være det mest meningsfulle man kan gjøre. Denne opplevelsen er nok en del av bakgrunnen for det jeg arbeider med nå i Malawi.
Et av spørsmålene våre da vi bygget opp igjen etter krigen, var om de ville sørge for vedlikehold. Vi fryktet for at det ville bli glemt. Erfaringen min er at det har gått meget bra. Jeg besøkte Bukinje i 2002, og konstaterte da at det nok er mange Osloskoler som er dårligere vedlikeholdt.
Jeg strevde litt før jeg fant igjen skolen denne gangen, men til slutt fant jeg den. Det var jo fremdeles sommerferie, men jeg traff en hyggelig engelsklærer som viste meg rundt. Det ble en svært hyggelig opplevelse, skolen er svært bra vedlikeholdt. Veggen i korridorene var dekket med fargerike illustrasjoner. Skulle gjerne ha møtt elevene, men det får bli en annen gang. Engelsklæreren kunne for øvrig fortelle at de starter med engelskundervisning allerede i første klasse. Hun kunne vise meg et meget bra utstyrt datarom med nye maskiner. Hun ønsket seg noe mere utstyr i det enkelte klasserom, men hvem gjør ikke det? Sammenlignet med Malawi er jo dette en annen verden.
Bit- senteret
Et av de positive besøkene var BIT – senteret i Tuzla. Dette er et senter som er bygget opp ved hjelp av SIVA og SINTEF og skal drive inkubatorvirksomhet i Tuzla. Jeg møtte lederen, og han hadde vel et noe mer balansert syn på næringslivet en enkelte andre. Men han sa også at selskaper som i det vesentligste er offentlig eid, blir kontrollert av de politiske partiene.
Senteret eier nå 4 bygg, og støtter ca. 45 selskaper. De fleste jobber innenfor IKT og telekommunikasjon, men det er også noen som driver medisinsk forskning. De ansatte i selskapene er alle universitetsutdannet, 10 % med doktorgrad. Han nevnte et spesielt problem, i de siste årene har det dukket opp mange private universitet i landet, de har nå 25 – 30 stykker. Problemet er at det ikke finnes noen sentral godkjenningsinstans, noe som har ført til at kvaliteten er høyst varierende.
Andre som jeg snakket med fortalte at det var svært vanskelig og dyrt å starte et selskap. Det krever mye administrativt arbeid, mange skjemaer og søknader må fylles ut, og i mange tilfeller må man betale byråkraten for å få signatur på et skjema. Lederen på BIT-senteret hadde ikke opplevd dette som et problem, han mente at det var fort gjort å starte et nytt selskap. Det kan ha en sammenheng med hvem som spør, BIT senteret er deleid av kommunen, og da er det vel verre å forlange bestikkelser.
Økonomi
Det er en betydelig byggevirksomhet i byen. Det største bygget, som skal bli ferdig i løpet av neste år, hadde 24 etasjer. Offisiell arbeidsløshet blir oppgitt til 50 %. Da er det litt vanskelig å skjønne hvor pengene til slike bygg kommer fra, og hvordan de har tenkt å få lønnsomhet i det. Jeg spurte mange om dette, og fikk stort sett de samme svarene; for det første så er ikke den virkelige arbeidsløsheten så høy, svært mange har en eller annen form for arbeid i det grå /svarte markedet. Det kan forklare den tilsynelatende velstanden. På kveldstid er sentrum stapp full av folk, og alle kafeer er fulle. Når det gjelder finansieringen av nybyggene mente de fleste at det er en kombinasjon av penger fra krigsprofitering, korrupsjon og penger fra narkotikatrafikk. Det ble påstått av flere at Bosnia er et stort transittland for narkotika som skulle lenger nordover. Med andre ord kvitvasking, en av dem jeg snakket med sa at Bosnia er Europas størst vaskemaskin.
Slikt høres jo ikke så bra ut. Jeg snakket med folk fra alle tre leirene. Både serbere og kroater klaget over at det var umulig for dem å få en jobb i Tuzla. For å få jobb måtte du sørge for å være medlem av det «riktige» partiet. Det eneste som alle var helt enige om, var at alle politikere var korrupte! En dag spurte jeg forsiktig min følgesvenn, Aida, om hun trodde politikerne var korrupte. Svaret kom spontant; –Sjølsagt!
Hvor mye som er riktig og hvor mye som er synsing skal jeg være forsiktig med å mene så mye om.
Jeg gjorde ingen grundige undersøkelser av priser og lønninger denne gangen, men for en norsk lommebok er det et behagelig prisnivå. Man får en middagsrett med drikke for 100 kroner. Et glass øl fra 10 kroner. Mitt inntrykk er at prisene har stått stille siden mitt forrige besøk i 2002.
I BIT senteret tjener de godt, får utbetalt ca. 1.000 KM i måneden. Brutto lønn er ca. 1.700. 1 KM = 4 kr. En normal lønn ligger på ca. 400 KM i måneden. Min venn Sefik hadde nå en pensjon på 900 KM i måneden. For 11 år siden var den 550. Det betyr at pensjonen har gått opp, men det ser ut for at lønningene har endret seg lite. Hvert fall de offisielle!
Radikalisering av Bosnia.
I følge norske medier blir muslimene i Bosnia mer og mer konservative, bl. annet så er det fler og fler som går med hijab. Den første dagen i Sarajevo forsøkte jeg å legge merke til dette. Konklusjonen var ganske klar, man møter flere med hijab på Karl Johan enn i Sarajevo. Den første kvelden i Tuzla, telte jeg unge jenter og kvinner med skaut i en eller annen form. Jeg kom til 7 stykker, og det måtte være noen tusen ute i gatene. Jeg har sagt det før, at en gjennomsnittlig muslim i Bosnia er omtrent like religiøs som en gjennomsnittlig nordmann. Det har riktig nok kommet mange nye moskeer i landet, men det er takket være penger fra Saudi Arabia. Og alle jeg snakket med sa at de heller ville hatt penger til skoler. Min konklusjon er klar på dette punktet, jeg ser ingen risiko for at Bosnia skal bli et arnested for ekstremisme for den ene eller andre religion. Og særlig Tuzla er og blir en multikulturell by.
* * * * * *
Da er det vel på tide å avslutte reisebrevet. Jeg har litt problemer med å begrense meg, det er så mye som jeg gjerne vil formidle. Jeg innser jo at ikke alle er opptatt av det samme som meg. Men hvis noen finner litt av interesse i brevene mine så er jeg godt fornøyd. Jeg skriver jo mest for meg sjøl, når jeg en gang setter meg i gyngestolen skal jeg ta fram igjen skriveriene mine og gjenoppfriske opplevelsene. Det har etter hvert blitt mange brev og dagbøker fra forskjellige turer.