Konfirmasjon på norsk

Anastasia-Agapova-3840-2
UKRAINSK: Anastasia Agapova er 14 år og fra Ukraina. Lørdag konfirmerer hun seg i den norske kirke. Hun er her iført ukrainsk nasjonaldrakt. Foto: Multikult / Ingrid Eide

.

Jeg heter Anastasia, og jeg kommer fra Ukraina. I helga skal jeg konfirmere meg kirkelig. På norsk vis. Gleder meg!

Av Anastasia Agapova [Tynset]

For meg, som kom fra Ukraina, er konfirmasjon en ny opplevelse. Vi har ikke noe som tilsvarer den norske konfirmasjonen i den ortodokse kirke. Nå har jeg valgt å konfirmere meg i kirken. Jeg valgte det fordi jeg anser meg som en kristen person, jeg tror på Gud og Jesus. Det er ikke mange fra klassen min som valgte å konfirmere seg borgerlig. Noen skal konfirmere seg i kirke bare fordi foreldrene vil det.

Jeg synes at det blir litt urettferdig overfor ungdommer at foreldre velger hvordan de skal konfirmeres.

Hvis ungdom ikke får konfirmere seg som de vil, da blir det ingen glede av feiringen.

Ingen liker når andre dikterer hva må du gjøre. Særlig ungdommer. Konfirmasjon er tid å bestemme sjøl. I hvert fall måten å konfirmere seg på.


Barnehage
Konfirmasjon er også en bekreftelse at ungdom «går over i de voksnes rekker.» Men hvordan han kan være voksen hvis en ikke kan bestemme konfirmasjon sin engang?

Voksne tror alltid at vi er for små til å gjøre selvstendig valg. Noen ganger det er selvfølgelig riktig. Vi er, klart, ganske unge. Men noen ganger så er det vi som må velge, ikke foreldre eller besteforeldre. Neste år er det tid for nok et viktig valg. Vi skal velge videre skolegang. Ingen vil at andre bestemmer ens eget studievalg, ikke sant? Men konfirmasjon er mye mindre valg, og å si at barn ikke skal få gave hvis man ikke konfirmere seg kirkelig er egentlig barnslig.


Vi er heldige
Ikke alle andre land har så fin mulighet å la barn og ungdommer velge sin vei i religion og ta sine egne livsvalg. Dette valget vil prege våre handlinger videre i livet.

Jeg vet ikke om så mange land som har konfirmasjon på lik linje med den norske. Så jeg tror det er veldig fin mulighet å tilnærme meg norske tradisjoner.

Jeg fikk selv velge måte å konfirmere meg på. Men før jeg tok avgjørelsen, diskuterte jeg det med mor og prest. Jeg er ortodoks og det er litt annerledes religion. Men jeg er døpt. Så presten sa at det var greit at jeg konfirmerer meg i kirken. Nå måtte jeg velge. Og det var helt mitt eget valg- jeg valgte å konfirmere meg i kirken. Jeg gleder meg veldig!

 

 

Ortodoks konfirmasjon
I den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker kalles konfirmasjonen gjerne krismering (samme ord som går igjen i Kristus = den salvede), ferming eller myronsalving. Krismering betyr salving. Oljen som brukes kalles hellig myron.

For tydeligere å fremheve Den Hellige Ånds gave ved konfirmasjonen føyde man meget tidlig i kirkens historie til en salving med velluktende olje (krisma). Denne salvingen peker hen på kristennavnet, for «kristen» betyr «salvet» og kommer av Kristi eget navn, Han som «Gud salvet med Hellig Ånd» (Apg 10, 38). Denne salvingsriten eksisterer ikke bare i de ortodokse kirker, men òg i Den katolske kirke.

Normalt fermes ortodokse kristne i forbindelse med dåpen. Så i praksis er de fleste ortodokse «konfirmert» under barnedåpen. Konfirmasjonen innebærer dermed ingen forutgående opplæring i troen, men det innebærer at ortodokse kirker anser småbarn som fullverdige kirkemedlemmer som allerede fra de er døpt kan ta fullverdig del i kirkens liv og i nattverden.

Kilde: Wikipedia


Humanistisk konfirmasjon
(frem til høsten 2005 kalt borgerlig konfirmasjon) er et livssynshumanistisk (i betydningen humanetisk) kurs og seremoni arrangert av Human-Etisk Forbund for å markere overgangen fra barn til voksen. Kurset har hovedfokus på livssyn og etikk og målet er å oppmuntre til selvstendig tenkning, etisk refleksjon og å styrke de livssynshumanistiske verdiene i samfunnet.

Kilde: Wikipedia


I Den norske Kirke har konfirmasjonen siden 1981 vært regnet som en ren forbønnshandling, hvor det er Gud som bekrefter løftene som ble gitt konfirmanten i dåpen. Historisk sett har konfirmasjonen i Den norske kirke hatt en dobbel karakter, hvor ritualet ikke bare tjente som «en offentlig bekreftelse av dåpens nåde» men også «hvor konfirmantene både var objekt for Guds bekreftelse og subjekt i sin personlige bekreftelse på at de ville leve i dåpens pakt»

Kilde: Wikipedia