Tekst og foto: Ingrid Eide
Hva er en ekte spelemann? I følge spelemannen Sigbjørn Bernhoft Osa fra Hardanger så er man ikke ordentlig spelemann før man har fått pantsatt instrumentene sine tre ganger!
Bent Jacobsens instrumenter er pantsatt bare en gang. Det skjedde en gang på Røros tidlig på 80-tallet. Derfor tviler han fortsatt på om han er en ekte spelemann!
– Jeg fikk problemer med å betale studielånet tilbake. Lensmannsbetjenten fikk refs for beslaget og etter at lensmannen sjøl grep inn fikk han instrumentene tilbake. Etter to år! Å bli fratatt instrumentene var en skikkelig nedtur, men du verden hvor raskt Osas ord hjalp meg opp igjen, minnes Bent Jacobsen, ildsjelen og selveste sjefen i Dalakopa som han var med å stifte for 30 år seiden.
– Dalakopa holder sammen enda. Hvordan har dere klart å beholde entusiasmen og fellesskapet gjennom så mange år?
I Dalakopa er det store kunstnere og sterke personligheter, alle som en. Slik sett er det en vanskelig gruppe å jobbe med. Det er egentlig et under at vi fortsatt spiller sammen, humrer Bent. Vi skal ikke spille for mye sammen. Da kan det bli gnisninger. Men når vi spiller er det forferdelig artig! En vals er ikke en vals for oss. Det er en musikalsk reise! Samme vals blir aldri lik når vi spiller sammen.
Komponerte sin første melodi som fireåring
Når man ser på Jacobsens merittliste er det liten grunn til å tvile på om han er en skikkelig spelemann. En vet ikke helt hvor man skal begynne i Bents liv for å beskrive ham som den allsidige folkemusikeren han er og hvilken betydning han hatt både nasjonalt og internasjonalt. Ikke minst når det gjelder folkemusikk av nyskapende karakter.
Vi begynner i Danmark. Bent ble født i Ebeltoft i1951. Hans bestemor var pianolærerinne. Som 2-åring begynte Bent å spille piano. Komponiståren gjorde seg også tidlig gjeldene. Som fireåring komponerte han sin første melodi.
Men som 13-åring sluttet han å spille. I ren protest. – Det ble for mye press hjemme. Jeg ville spille jazz og mer moderne musikk. Men det var ikke i overensstemmelse med familiens religiøse overbevisning.
Bent ble født inn i Jehovas Vitner. Han beskriver barndommen som en vanskelig tid.
– Vi fikk en streng, nesten pietistisk oppdragelse. Jeg følte meg ble tvunget inn i noe jeg ikke har lyst til å gjøre og ble nærmest hjernevasket. Hjernevasket er et hardt ord, men jeg vet ikke noe annet ord jeg kan bruke på det. Som 14- åring lot han seg døpe.
– Jeg ante ikke hva jeg gikk til, ante ikke hva dette innebar.
Vendte menigheten ryggen- flyttet til Norge
Fordi han ble døpt ble han også totalt utestengt den dagen han bestemte seg for å bryte med menigheten. Da var han 17 år. Familie og venner, til og med moren – alle vendte ham ryggen.
– Det var veldig tøft. Plutselig sto jeg helt alene uten noen å støtte meg til. Utstøtelsen var total. Jeg valgte å reise til Norge. Til min søster og svoger som tidligere hadde brutt med menigheten og bosatte seg på Elverum. Det var i1968.
Faren døde da Bent bare var 13 år gammel. Foreldrene var skilt. Uenighet om trosretning var også bakgrunnen for skilsmissen.
Opprøreren i Bent avgjorde hans yrkesvalg. Han utdannet seg til murer. Slik at han ikke lenger kunne spille piano fordi fingrene hans ble ødelagt!
– Det er klart at barndommen har satt preg på mange valg jeg har gjort senere i livet, konkluderer Bent.
Hopper og danser
Bak huset til søstera på Elverum lå en hoppbakke. Storbakken Ydalir. Helt fra Bent var liten gutt hadde han vært opptatt av skihopping og hatt brennende lyst til å prøve. Men som danske begrenset kontakten med sporten seg til aviser og TV. Nå fikk han anledningen. Og han ble god. Veldig fort. Bent ble beskrevet som et stort dansk- norsk håp innen hoppsporten.
– Jeg var egentlig på vei til Canada, røper Bent. For å oppleve villmarka og leve sammen med indianere. Jeg hadde skrevet ei stund med ei indiansk jente fra Canada og drømte om å reise dit.
Men eventyreren Bent Jacobsen tok ut sine luftige guttedrømmer i Ydalir på Elverum. Han bestemte han seg for å bli i Norge og satse på hopp. Etter bare to år var han klar for Renabakken. Neste mål var Kollen. Det og en videre karriere som hopper, ble skrinlagt etter et stup i Sagtjernet. Bent brakk nakken.
– Jeg skulle vært lam. Jeg ble umiddelbart lagt i strekk i et par måneder. Etter det kom jeg aldri tilbake i hoppbakken. Jeg trente igjen, og etter hvert mer enn en landslagshopper, men jeg fikk en psykisk sperre på hoppkanten jeg aldri kom over.
I stedet begynte Bent og danse og ble en ivrig folkedanser på lokalet Gråberg. Det gikk mest i pols. Så hørte han en plate med Glåmos Spellmannslag.
– Jeg lånte en fele og begynte å spille. Det er nesten skjebnens ironi. Det var Glåmos Spelmannslag som satte i gang min karriere. Her har jeg i dag mine bestevenner og bor midt oppi det! På Elverum ble jeg også kjent med Lasse Johansen som har vært viktig i livet mitt både som musiker og menneske. Jeg har alltid hatt en nær tilknytting til taterne. Kanskje fordi jeg sjøl har tater eller romaniblod i årene. Og det er jeg stolt av!
Musikeren og spelemannen
Bent ble etter hvert viden kjent i Østerdalen som spelemann. Hans først spillejobb var på Bjørnholia Turisthytte sammen med ingen ringere enn Øystein Sunde! Med fela på tanken og trekkspillet bakpå mopeden føk han rundt i dalen. Spilte til dans og oppsøkte læremestre. Jo Gjermunds i Engerdal, Torvald Tronsgård, og Ole og Katrine Blæsterdalen i Sollia.
– Der bodde jeg nesten en periode. Blæsterdalen er nok den som har betydd aller mest for meg og min karriere.
Unge Jacobsen var på leting etter røtter i folkemusikken.
– For meg var det viktig å finne disse. Denne tida og disse kunnskapene har helt klart formet meg både som utøver og komponist.
Fellestrekkene i østerdalsmusikken beskriver Bent som at mange spiller sammen, men ingen spiller likt. Derfor får man noe helt eget og en egen stemning i musikken. Det skjer noe når man kommer sammen og spiller.
– Du har tidligere sagt at dette er noe som også særpreger Dalakopa?
– Tida med mopeden og fela på tanken var kanskje det grunnleggende for Dalakopa hvor jeg trakk disse trådene sammen.
Som så mange andre ungdommer på 70-tallet skulle Bent i god hippieånd ”back to the nature and roots». Det ble avgjørende for hans retning som utøvende musiker og komponist. Det førte ham også inn på mang en setervei som spillende seterfrier.
– Jeg spilte mye for budeiene! Min eldste datter Ranveig er resultatet etter en slik tur hvor jeg traff hennes mor. I godt voksen alder fikk han dattera Ronja sammen med samboeren Mette som først på 2000 kom flyttende fra Danmark med dattera Fredrikke. (Se egen sak om Mette under «Menneskemøter»).
Dalakopa- landets beste gammeldansorkester
Bent slet tungt med den gamle nakkeskaden etter stupeulykken og måtte slutte som murer. Murerfingerne fikk finere arbeid gjøre med å traktere trekkspillet Bent valgte som hovedinstrument da han begynte på Tonheim Folkehøgskole.
På Tonheim traff han Hans Lisberg som startet gruppa Fossegrimen på Røros. Etter en snartur innom Finnmark havnet han så på Røros.
– Annar Gjelten, felespilleren fra Brekken, er den som skal ha takk for at jeg ble på Røros. Han tok seg av meg og fikk meg inn i Brekken Spellmannslag. Tanken var at jeg skulle bo på Røros et par tre år før jeg skulle videre.
Sammen med Fossegrimen ga Bent ut sin første plate. Etter tre år gikk gruppa i oppløsning, men da var Bent allerede blitt med i Dalegutta sammen med Jens Nygård og hans avdøde bror fra Øversjødalen. Terje Elven ble med som gitarist fra Fossegrimen.
– Min store drøm var å få med ei fløyte i gruppa. Da Mary Bartholomey flyttet til Røros var sjansen der. Mary kom fra USA for å treffe Egil Storbekken, som var hennes store fløyteforbilde! Dalagutta ble til Dalakopa, og i løpet av tre år hadde kapellmester Bent Jacobsen bygget opp gruppa slik han ville ha den!
Og så tok det av. Det bar strake veien til topps. 1986 beskriver Bent som toppåret. Det ble førsteplass i NM i gammeldans på Titanofestivalen. Dalakopa måtte loses ut bakveien fra scena under Titanofestivalen på grunn av en mengde elleville fans. Det er en av hans største opplevelser og uten tvil den største sammen med Dalakopa. I 1987 ble de nordiske mestere og både 1990 og 1991 innkasserte de enda to NM-titler på Titanofestivalen.
Spelemannspris
I 1986 fikk de også Spelemannsprisen for plata ”Dalakopa”. På denne tida hadde også Bent og hans mor fått kontakt igjen.
– Det var min mor som tok initiativ til kontakt. Hun var utrolig stolt da jeg fikk Spelemannsprisen! Siden har det vanket mange priser og utmerkelser for Dalakopa. Blant annet Gullskoen som de fikk for fem år siden. Den rager svært høyt.
–Å få Gullskoen, selve publikumsprisen, viser at publikum etter 25 år fortsatt satte pris på oss. Det er stort, sier Bent.
Det er en mann Bent spesielt vil trekke fram fra denne tida.
–Hallvard Kvåle, folkemusiker og produsent på vår første plate, har betydd enormt mye for Dalakopa. Han har nesten vært en far for meg, ikke minst i forhold til oppbygging av mitt musikkstudio. Hallvard er for øvrig det eneste forbildet jeg har hatt, presiserer Bent.
I 1987 sa Bent opp jobben som Fjelloppsynsmann på Røros og Femundsmarka. Gjennom denne jobben som han hadde i mange år, kom han også inn i forskningsmiljøet i Direktoratet for Naturforvaltning. Dalakopa tok nå så mye tid at han valgte å satse på musikken på heltid.
Eget musikkstudio
På 90-tallet startet han også opp eget musikkstudio på Røros som han etter hvert flyttet til Os. Til sammen er det blitt drøyt 100 plater han har bidratt til, enten som utøver, produsent eller begge deler..
Bents mål har vært å skape en gruppe hvor det personlige og kunstneriske uttrykket er like viktig som det å være teknisk god på instrumentet. Musikken skal være god å høre på og danse til. Det mener jeg vi har klart. Det er også noe av årsaken til at vi har holdt sammen i alle disse åra.
–Du fortalte om din tidligere interesse for jazz. Hvordan preger denne interessen deg som musiker i dag?
–Som både musiker og komponist er det viktig for meg å holde fast i de røttene jeg fant i folkemusikken i Østerdalen på 70-tallet. Men siden har jeg ikke holdt meg til kun en tradisjon, men rotet rundt i flere. Jeg henter inspirasjon fra internasjonal musikk og det kan vær irsk folkemusikk, jazz og rock. Men jeg har alltid tradisjonsmusikken som en grunnvoll i det jeg jobber med.
Folkemusikk er bruksmusikk
Bent har i 10 år vært hoveddommer i NM og på Landsfestivaler. Hvordan vil du beskrive folkemusikkens utvikling gjennom det siste 10-året?
–Teknisk sett er dagens musikere meget begavet, men dansbarheten i musikken er i ferd med å bli borte. Det er mulig jeg begynner å bli gammel, men jeg mener at folkemusikken i dag er i ferd med å bli for kunstnerisk. Jeg er redd for at dagens og fremtidens spellemenn og komponister legger for liten vekt på det dansbare aspektet i folkemusikken. Folkemusikk er bruksmusikk!
Samtidig hevder han at den tradisjonelle gammeldansen, trekkspillmusikken, har stått på stedet hvil i 50 år.
– Her har det skjedd liten utvikling, sett bort fra toraderen som har fått sin renessanse. Som dommer har jeg opplevd at unge folk som kommer med mye meget bra musikk blir usynligjort. De unge utøverne og komponistene må få slippe til!
–Den samme stagnasjonen gjelder til dels også felespill, men her har Alexander Rybakk gjort en utrolig viktig jobb både for folkemusikken og den klassiske musikken i måten han spiller dette på. Slike som hallinggutta og Rybakk har en enorm betydning for folkemusikkens utvikling fremover, spår Bent.
–Var det egentlig musiker du vill bli når du ble stor? Sånn innerts inne?
–Jeg har aldri planlagt en musikalsk karriere, for det er vanskelig å leve av å være musiker på heltid. Det er bare blitt slik. Men jeg har ikke villet byttet med noen. Jeg har hatt et fantastisk liv, et liv man bare kan drømme om, fastslår Bent Jacobsen