Menneskemøte: Fløytisten og bassisten

Lindsay Winfield-Chislett

Lindsay Winfield-Chislett opprinnelig Storbritannia, er i etableringsfasen med Fjøsakademiet

Jeg kan ikke være helt norsk, fordi jeg har en barndom i Storbritannia. All den kunnskapen jeg hadde før i livet ble liksom visket bort eller mistet sin betydning. Jeg personlig ville gjerne ha hatt mer bruk for erfaringene hjemmefra, men ingen andre var særlig interessert i, eller kunne dele minner fra det jeg hadde opplevd i hjemlandet mitt.

 

Av Hristina Elven
Alle foto: Marianne Elven / Multikult

 

”Kom mai du skjønne milde!”, klinger i hodet mitt på vei til Vintervollen en onsdags kveld i mai. Lindsay Winfield-Chislett har sagt seg villig til å la meg være sammen med kursdeltakerne hennes og samtidig å intervjue henne. Hun er nesten ferdig med middagen sin og jeg hilser på mann og hund. Det er nesten synd å gå inn i undervisningslokalen når det er så bra vær på Røros. Vi åpner flere vinduer og kommer i gang. Den engelske damen opplyser meg om at hun ikke har lært kunsten i å balansere fritid og jobb. Hun er i etableringsfasen med Fjøsakademiet [1]. – ”Er det dette jeg vil?” spør hun seg når det er virkelig travelt. Men når folk setter pris på det hun gjør, vet hun at hun driver med gode ting. – ”Er man trøtt, er man litt overarbeidet blir man lett irritert.” Vi starter intervjuet mens vi venter på elevene hennes som skal ha engelskundervisning.

– Hvem er så Lindsay fra England?

– Det er et vanskeligste spørsmål. Jeg er en dynamisk person, et blandingsdyr som har bodd like lenge i Norge som i Storbritannia. Jeg er fortsatt på reise og det er viktig for meg at ting skjer. Ellers er jeg trebarnsmor, har tidligere ekteskap og tidligere liv i Storbritannia. Jeg har bodd femten år i Molde. Til Røros kom jeg for to/tre år siden.

Jeg hadde innholdsrik barndom i en stor familie med mange brødre. Jeg vokste opp i en stor by, sentralt i Storbritannia og jeg var veldig aktiv som barn. Skole og universitet var ekstremt viktig for meg, og som ungdom var jeg involvert i både sport og musikk. Min barndom var fredelig men tenk, jeg ble født kun ti år etter at andreverdenskrig sluttet!

På barneskolen ville jeg bli konsertpianist. Jeg forsto selvfølgelig ikke akkurat hvor mange timer for dagen det var snakk om å øve, men jeg spilte veldig mye. Å sitte og spille Beethoven ga meg trøst og mening. Det var nok begynnelsen til en musikerkarriere. Men jeg måtte velge bort en karriere som orkestermusiker da jeg flyttet fra London. Det var en stor skuffelse.

På ungdomskolen ble jeg fasinert av språk. Jeg hadde fransk og engelsk, men har fortsatt lyst til å lære arabisk og kinesisk, for eksempel. Så elsker jeg kunst, men jeg måtte velge bort mange ting for å konsentrere meg om musikk. På universitetet studerte jeg musikk og symfoniorkesterspill. Jeg hadde mest lyst til å være allsidig kulturelt menneske. Skulptur, teater, ballet, dans og språk liker jeg.

– Hva var ditt første skritt til en lang reise til Norge?

– Min eksmann var også musiker og hadde lyst til å jobbe som organist i Norge. Vi flyttet til Norge for å jobbe og vi så ikke da at vi skulle bo her resten av livet.

Norskopplæringen i den første kommunen de kom til ble ingen videre suksess. De ble tildelt 240 timer, men med en lærer som kunne mindre norsk grammatikk enn elvene sjøl, sluttet alle.

– Var norsk vanskelig for deg å lære?

– Det var ikke så vanskelig å komme så langt til at folk begynte å si ”Så flink du er!” Hvilket som helst språk er vanskelig å snakke som urbefolkningen i et land og spesielt når du var voksen da du flyttet til et annet land. Du kan snakke grammatisk korrekt men man kan alltid høre at du ikke er norsk. Jeg hører selv ting som jeg sier feil etter 26 år i Norge, men samtidig hører jeg at mange nordmenn snakker mye verre norsk enn jeg gjør. Min britiske aksent ser jeg på som min dialekt. Samtidig savner jeg morsmålet mitt. Det er fryktelig vanskelig å forstå for eksempel poenget med en vits på et annet språk.  Det skjer også ofte at jeg står og lurer på hva det heter på engelsk. Språkene overlapper. Ofte opplever jeg når jeg oversetter at jeg har blitt fornorsket, og hvis jeg er usikker så ringer jeg noen som kan ikke snakke norsk. Jeg føler meg veldig norsk, men jeg føler meg også veldig britisk. Når jeg er med barna i skolekorpset glemmer jeg at jeg er britisk. Mye er avhengig av hvor gamle vi var da vi kom til Norge. Barndom, historien, erfaringene, holdningene og feles psyke fra det samme land er viktig. Jeg har bodd omtrent like lenge i Norge som i Storbritannia. Jeg er lojal mot Norge og Norge betyr mye for meg. Det har noe med identitet å gjøre og jeg er et blandingsdyr.

– Jeg ba pent om spare på mine timer til jeg fikk en ny lærer og i mens leste jeg norsk grammatikk på senga. Jeg nektet å snakke engelsk med nordmenn! Etter et år kunne jeg fortsatt ikke følge alle de politiske debatter på TV-en. Jeg kunne ikke forstå alt på teateret og jeg kunne ikke lese alle de norske romanene, spesielt de som er skrevet på nynorsk. Sånt er det bare når du er ny i et land. Å lære norsk skjer gradvis.

Elevene til Lindsay kommer presis og vi bytter fokus fra norsk til engelskundervisningen. Jeg sitter på skolebenken og er elev. Det er bare sundt for læreren å bytte rollene av og til. Jeg oppdaget fort hvor mye konsentrasjon det trenges for å følge med undervisningen. Lindsay er en god, engasjerende lærer.

– Leser du selv mye norsk?

– Jeg leser alltid aviser og dokumenter som jeg må lese. Jeg leser kanskje mindre litteratur enn jeg ønsker å lese. ”Den fjerde nattevakt” har jeg lest på norsk. Det var en fantastisk og fargerik god bok, men jeg måtte slå opp enkelte dialekt- og gamle ord. På engelsk leser jeg mye og det er min største kontakt med morsmålet mitt.

– Jeg så i undervisningen din at dere brukte mye tid på kommunikasjon?

– Jeg minner elevene om at målet bak språket er kommunikasjon. Vi vil utrykke enten noe fra hjertet eller opplysninger skal fram. Det er behov for kontakt med folk. Det er mulig å kommunisere, selv om grammatikken ikke er på plass og man gjør mye feil. Det er viktig å dyrke flytende språk. Det er viktig ikke å være redd for å snakke. Det finnes folk som leser mange vanskelige bøker, men tør ellers ikke å åpne munnen. Da har de ikke glede av språket.

– Hva er dine 5 råd for de som lærer norsk nå på begynnernivå?

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har ikke konkludert med noe. Det er viktig å ha motivasjon. Å lære et språk tar tid. Du må stå på. Mitt råd er å holde på motivasjonen og bruke hverdagstriks som gullapper, sende e-post og lese barnebøker. Barnebøker har mye repetisjon i seg og det er artig språk. Det er ekte språk. Det er viktig å være aktiv og snakke. Å stillelese og å lese høyt er to forskjellige ting. Det er viktig å lese høyt. Og du trenger å lære sammen med andre for å øve og for å bygge på selvtilliten.

Fjøsakademiet - barnesang

Babysang er en av tilbudene Lindsay tilbyr gjennom Fjøsakademiet. Tilbudet er beregnet på barn fra 0-2 år

– Hvordan lærer vi språk best?

– Vi lærer språk best i alderen mellom ett og tre år. Jeg hadde en venninne som inviterte studenter med forskjellige morsmål for å leke med ettåringen hennes. Denne ungen visste seg med tiden å forstå kinesisk, fransk, engelsk osv. Vi har et fantastisk evne til å plukke opp språk. Det er bare et tidsspørsmål før vi har språk ’opplæring’ i barnehage. Barn som vokser med flere språk kan være litt senere til å snakke, men tar snart igjen – og dog med to språk. Vår evne til å kunne lære fremmede lyder er sterkest som småbarn. Vi som voksne må jobbe fryktelig hardt for å få det til. Når vi bor i et fremmed land lærer vi fortest. Vi ser det med utvekslingsstudenter. De kommer til Norge og etter et halvt år snakker de norsk. Faren er når vi synes det er ’bra nok’ og slutter å jobbe med språket. Arroganse fører til haltet språkutvikling. Da er vi tilbake til det om motivasjon.

– Er det lettere for folk med engelsk som morsmål å lære norsk enn for eksempel østeuropeere?

– Det ville jeg tro. Engelsk og norsk hører med i den germanske språkfamilie. Det er en fordel både med uttalelse og grammatikk.

– Er det lett for de norske å lære engelsk?

– Jeg er overrasket over den store variasjonen. Jeg spekulerer og jeg har ingen svar på hva det er som gjør at noen synes det er vanskeligere enn andre. Motivasjon er uhyrlig viktig. Viktigere enn intelligensen eller alder. Jeg møter folk fra ulike alder, bakgrunn og erfaringer. Jeg har ikke funnet ut hvilke mennesker som lærer fortere. Det er veldig komplisert. Jeg tror faktisk at personlighet kanskje spiller en liten rolle. Man må våge å prøve ting og å feile. Interesse må man også ha. Det er lett å lære litt – og mange ungdommer synes det er ’kult’ å banne på engelsk – men for å ha en dyp og meningsfull samtale trenges mye arbeid med språket. Verden har blitt mye mer anglifisert.

– Hva er forskjellig mellom engelsk og norsk kultur?

– Generelt kan jeg si at det engelske samfunnet har større variasjoner. Kultur og samfunn henger sammen. Vi har flere formaliteter og uformaliteter. Vi har store sprang mellom de som har og de som ikke har. Det er fortsatt klasseforskjeller i Storbritannia. I Norge er det mer jevnt. Folk fra ulike yrkesgrupper blander seg lett. Det finnes snobbete folk i begge kulturer. Den norske kulturen er opptatt av det tradisjonelle. Ute i naturen er typisk norsk kultur. Vi har bedre vær i Storbritannia, men folk er mye mer pysete og sitter ikke ute når det ikke er sol. Det er artig å være ute i naturen i Norge. Samfunnet både i Norge og Storbritannia er åpent. Folk tåler ikke korrupsjon på politisk nivå. Vi skal ha bedre samfunn, er folk opptatt av i begge land. Ellers norsk hyttekultur liker jeg godt. Seterlivet er flott kultur i Norge. Det er folkekultur på samme måte som for eksempel  hundekjøring. Røros er rangert som nummer fire i landet når det gjelder kultur. Folkemusikk og museer er viktig. Elden er på sommeren, Vinterfestspillet og Litteraturfestivalen er festivaler og kommer en gang i året. Men de kan gi veldig skeivt bilde av helheten. Martnan er fantastisk. Jeg som utøvende klassisk musiker har nesten ingenting å gjøre her. Hvem vil høre på lille Lindsay spille fløyte? Folk er jo så opptatt av kjendiser. Teater og opera som foregår reglemessig savner jeg. Vi må reise for å oppleve det.

– Hva liker du med norsk kultur?

– Jeg er veldig glad i det at folk prøver å vedlikeholde tradisjoner og jeg er begeistret for bunader. De er fascinerende. Jeg har dessverre ikke bunad selv. Jeg kunne ønske meg en bunad fra Møre og Romsdal. Det gikk mange år før jeg følte at jeg hadde rett til norsk bunad. Ungene mine kjøpte jeg norsk barnebunad til. De har jo vokst opp i Norge.

Fjøsakademiet - barnesang

På babysang er det glede, rytme, farger og sang som står i fokus

– Hva er forskjellig når det gjelder skolesystemet i Norge og i England?

– Kanskje mindre enn det var før. Det er en myte at veldig mange i England går på kostskole. Ikke alle som gjør det har penger – noen få får stipend. Hvis du er en skoleflink elev i England har du det bra. Du blir tatt vare på. Her i Norge har jeg opplevd til og med diskriminering mot de flinke. Det er riktig å ta vare på de svake og dra opp så mange som mulig til et bra nivå men vi må huske at de flinke trenger også ros og utfordringer. Det er fordeler og ulemper med begge systemer. Overalt finnes det både gode og dårlige lærere og skoler og tilpasset opplæring er et hett tema. Å finne seg til rette i skolesystemet er viktig.

– Har du opplevd identitetsforandring?

– Ja. Jeg er blitt et blandingsdyr og har ikke noe valg over det. Jeg må lære å akseptere hvem jeg er. Det er ikke alltid lett å se hvem som har bakgrunn fra en annen kultur. Det så vi i ”Verdensbarn forteller” [2] på småskolen på Røros. Barn er både integrert og samtidig ulike. Hvis jeg fikk lov til å blande statsborgerskap, ville jeg hatt det enda bedre.

– Er du en typisk engelsk kvinne?

– Jeg kan ikke si at jeg er typisk lenger, men jeg har mine vaner. Jeg liker en kopp med sterk, svart te først på dagen og det må være laget på riktig måte. Det skal trekkes til en akkurat passende farge. Hvis kanna ikke blir varmet først, blir det en slags bitterhet i tesmaken. Det er ikke et ritual. Det er bare visse små ting som gjør teen god eller ikke god. Vi får servert te fra vi er små i Storbritannia. Melk helles først i koppen. Typisk engelsk er det kanskje også å bry meg om hvordan folk holder kniv og gaffel når de spiser. Jeg har vokst opp med en streng far og jeg måtte sitte med rett rygg ved spisebordet. Jeg lærte å ’ikke spise med mat i munnen’ og er av og til ganske forferdet over hva jeg ser rundt middagsbordet, men jeg prøver ikke å vise det på ansiktet – prøver heller å være litt sløvere i Norge for ikke å stikke meg ut!

– Hvor norsk er du nå?

– Du må nesten spørre andre om det. Jeg liker når folk sier til meg at de tenker på meg som norsk. Det tar jeg som et kompliment. Jeg kan ikke være helt norsk, fordi jeg har en barndom og studieperiode i Storbritannia. Jeg stilte med et blankt ark som uvitende nybegynner i Norge for mange år siden. Det var tøft. Du blir vurdert etter det du kan. Du skal kunne ting. Du skal kunne snakke om politikk og det som er på TV-en. Jeg kom til Norge og kunne ikke delta i ordentlige samtaler men jeg jobbet med saken. Jeg har alltid elsket det med kulturelle forskjeller. Nå er jeg medskyldig i å blande kulturene i Norge. Mitt forsvar er at jeg setter pris på norske tradisjoner, jeg viser respekt og lojalitet for Norge og gjør min del for å bidra til samfunnet. Det er feil å komme til Norge og å prøve å forandre norsk kultur. Hvis jeg forventer å bli akseptert her, må jeg gjøre som nordmenn.

– Hva savner du mest fra England?

– Språk og klima. Klimaet her er overraskende ok. Jeg liker ikke lange, triste dager og regn. Så savner jeg litt av den engelske humoren.  I England er vi mer spydige og selvironiske.

– Hvor er du om 10 år?

– Jeg håper jeg er fortsatt sammen med min kjære Hans, og jeg vil skape et miljø på Fjøsakademiet hvor folk kan treffes og trives.

Da føler den undertegnete bassisten fra Balkan seg fornøyd med det menneskelige møtet med den lille, vakre fløytisten fra det sentrale Storbritannia som også fant kjærligheten i Fjellregionen. Hun gir meg klem og jeg går ut i mailufta. Den glade halen til hunden hennes er det siste jeg ser på vei ut av den store gården.

 

[1] www.fjosakademiet.no

[2] ”Verdensbarn forteller” er et samarbeidsprosjekt mellom Røros Skolekorps, Glåmos Skole og Sundveien Skole. Det var to framføringer på Sundveien skole, 03.05.12.