Vi kommer alltid til å møte noen som enten aksepterer oss akkurat slik vi er eller helst ikke vil ha oss her i det hele tatt.
Av Hanan Hassan (Stor-Elvdal)
Foto: Anne-Grete Bjørlo
I dag er det akkurat 4 år siden jeg var på ungdomskolen. Det føles som om det var i går. Jeg husker godt hvordan det var å begynne på en helt ny skole.
Jeg var ganske spent, nervøs og gruet meg litt. Kanskje jeg hadde ikke vært så nervøs hvis jeg kunne det norske språket godt. Det er ikke så lett å lære et helt nytt språk når man bare har vært noen få måneder.
Jeg så noen elever som da skulle være i klassen min. Noen av de jentene smilte til meg, mens de andre ignorerte. Rektoren holdte en tale og presenterte de lærerne vi skulle ha. Deretter gikk vi inn i et stort klasse rom, der var det 2 til 3 lærere som satt og vente på at alle skulle ta sin plass. De begynte med masse informasjon om skolen og om hvordan ungdomskolen var annerledes enn barneskolen.
Læreren sa at en hver skal stå og presentere seg selv. Da kjente jeg en stor klump i halsen og hjertet banket fort. Jeg var tydeligvis nervøs. Etter at den første rekke har presentert seg selv så ble det min tur. Jeg husker godt at jeg satt på midten av den andre rekka. Alle stirret på meg. Det var flaut. Jeg hete’…..’ begynte jeg med og etter de to første setningene følte jeg meg ganske komfortabel. Mange var interesserte i det jeg sa og hvor jeg kom fra. Jeg pustet lettet ut. Jeg kom på at jeg stavet noen ord feil, men det er vel ikke så farlig?
Slemme, snille, overlegne og respektløse elever
På ungdomskolen jeg gikk på fantes det fire typer elever. Noen var slemme, snille, overlegne mens andre var helt respektløse. I friminuttet sto jeg enten alene eller med broren min. Jeg turte ikke å gå bort til de jentene i klassen for å snakke med dem. Det som overasket meg var at de jentene hadde bestemt seg for å komme bort til meg. Jeg så dem komme fra en lang avstand og hadde ikke tenkt at de skulle komme til meg, men de gjorde det. Slik var mitt første kontakt med jentene i klassen. Det surret noen spørsmål i hodet mitt, kommer jeg til å bli akseptert av den nye kulturen? Kommer Hijaben jeg har på meg å hindre eller skape noen negative tanker hos medelevene? Takket være disse jentene forsvant de negative tankene mine.
Gutta som gikk i klassa ville jeg kanskje kalt slemme og respektløse. De var litt slemme mot meg og broren min i begynnelsen av 8 klasse. Lærerne hjalp oss mye for å få en slutt på mobbingen som foregikk. Jeg måtte ha foredrag der jeg skulle si litt om religionen min og presentere min bakgrunn til de andre i klassen, for at de elevene kan få litt informasjon og oversikt over oss med annen bakgrunn. Etter at de hadde akseptert vår religion, kultur og hvor vi kom fra, ble de gutta venn med broren min. Jeg skal innrømme at det tok sin tid det, men resultatet var herlig.
Marius, Einar og Erling og ikke «lærer»
Jeg husker i Syria så var det forbudt å kalle læreren på hans eget navn, hvis vi skulle rope på han /hun så måtte vi si «lærer». Når jeg kom til Norge og begynte på ungdomskolen så var jeg helt sjokkert at alle kalte læreren for hans/hennes navn. Mange pratet stygt til læreren, mens jeg hadde lærte noen helt andre regler der jeg kom fra. Læreren er en voksen og ansvarsfull person og vi må aldri si noe stygt til han/hun. Vi elsket alle lærerne og respekterte dem, de lærte oss noe fornuftig hverdag og tenk at de er her for deg. De har mye kunnskap som de vil gjerne lære bort til andre.
Elevene på ungdomskolen var respektløse. Lærerne på ungdomskolen, spesielt i den tiden jeg var i 8 klasse, har opplevd mye rart fra elevene. Jeg syntes rett og slett synd på lærerne. De hadde store problemer med elevene, og elevene forsattet å være respektløse. Noen ganger så reagerte ingen lærere på skrikinga eller mobbinga til noen elever. Det var da jeg begynte å tro at det var kanskje helt vanlig her i Norge og være respektløs mot de andre voksne?!
Allikevel så var det de 3 beste årene i hele mitt liv
Jeg kommer allikevel aldri til å glemme disse 3 flottet årene på ungdomsskolen. Det er klart jeg har opplevd noen ubehageligheter, men de har jeg lagt bak meg for det positive som deretter tok større plass. Vi kommer alltid til å møte noen som enten aksepterer oss akkurat slik vi er eller helst ikke vil ha oss her i det hele tatt.