Menneskemøte: Rolf Norsen lærte nye språk ved å synge i kor

Tekst: Hristina Elven

rolfNorsen2

Rolf Norsen.
Foto: Arne Ingar Næss

En varm høstdag finner jeg endelig Rolfs hus på stedet med Norges største spark. Han ønsker meg velkommen og forteller om huset han bor i. Det var nemlig bygd til meierisjefen i sin tid. Samtalen glir lett og vi drikker vann.

Vi starter intervjuet spontant etter at jeg nevner hans gamle Ford. Jo da, han har kjørt Norge-Italia-Norge med den for noen år tilbake og skrekk og gru hvis bilen ble kvalt! Den startet nemlig bare ved bakkestart. En ekte dollarglis!

Han høres norsk ut i mine ører, bortsett for enkelte valg av artikler og den amerikanske /R/ lyden. Han ser jo norsk ut også! Men det var ikke slik hans første år i Norge, sier han. Om det, litt senere.

 

Kan du fortelle litt om navnet ditt?

– Oppi Vingelen er det fire gårder ved Røegrenda og der bor folk som heter Røe. Navnet til en av gårdene er Stornorsen. Min bestefar Embret ble født der. Som 26-åring emigrerte han til USA. Jeg er derfor ikke ekte innvandrer. Jeg har folk som tar meg i mot om de vil eller ikke. Bestefars etternavn var Røe, noe som er vanskelig for amerikanere å uttale, så tok han plassnavnet Norsen.

 

Husker du den første gangen du kom til Norge?

– Ja, i 1970. Og ei uke senere sang jeg med et kor fra Tynset på sangerstevne på Røros. Å synge på nynorsk etter fire dager i Norge var en utfordring.  Jeg har utdanning innen musikk og teater. Bachelor i kordirigering og master i teaterregi, en master i musikkhistorie og en doktorgrad i musikkhistorie.

Rolf er en aktiv pensjonist som skriver bok og jobber for et prosjekt i Alvdal, sommeren 2015. ”Smelta-teater” skal inkludere folkemusikk og gruvehistorie.  Et hus med tre dører og 5 vinduer er valgt, og 80 mennesker per kveld kan være publikum. Kobbersmelting i Alvdal skal fortelles hånd i hånd med spelemusikk. Manus er ikke ferdig og vi velger fortsatt musikk. I fjor regisserte han de to forestillingene som var en del av Saravuku i Vingelen.

Det var jo forresten slik jeg ble kjent med Rolf. Han skrev manus til Saravukku og var snill nok til å lage en forestilling for oss som kan lite norsk. Vi fikk gratis billetter og en forenklet tekst å forholde seg til. De fleste didaktikere ville ha vært misunnelig for Rolf. Men det er kanskje fordi han kjenner denne ubehagelige følelse av ikke å forstå. Undertegnede ventet i 3 år før jeg i det hele tatt torde å gå på kino på Røros.

– Du kan ikke forvente at folk skal klare å følge med på et fremmed språk. Vi må prøve å hjelpe til. Jeg lærte to norske ord i USA, før jeg kom til Norge: ”dritt” og ”lefse”. På begge sider er jeg norsk, men det hjalp ikke.

– Å spise ribbe til jul trodde jeg at alle gjorde. Jeg er tredje generasjon nordmann i USA og min far snakket norsk i de seks første årene han bodde i Amerika. Jeg hadde ingen planer om å emigrere fra USA, men jeg ville ikke bli sent til krigen, forteller Rolf.

– Først reiste jeg til Frankrike uten å kunne et eneste ord på fransk. Ingen kunne snakke engelsk i den tiden. Jeg lærte fransk ved å synge kor. For det første, så synger du samme tekst om og om igjen. Også bruker dirigenten samme ordforråd og ikke minst styrken som sterk og svak. Du får et kjerne ordforråd med mye terping, også er det sosialt. Jeg sang også i et kor i Italia og trengte nye deler til bilen. Kormedlemmene hjalp meg. Å synge i kor er viktig for å lære språk. Det spiller ingen rolle om du kan synge eller ikke. Du kan bare late som, sier han og ler.

– Når vi var ferdig å øve i Frankrike på torsdag, så dro vi på bar og var der et par timer og sang. Det er bedre og billig enn et ordentlig språkkurs.

 

Hvordan lærte du norsk?

– Også i kor. Overalt hvor jeg går synger jeg i kor. I Norge ble jeg også bedt om å dirigere. Da måtte jeg lære ord som kan hjelpe med å dirigere. Før i tiden hadde jeg et års vikariat som musikklærer på en folkehøyskole i Finnmark. Å være ny i Norge var forvirrende. Jeg tok ikke ansvar som en 26-åring. Rent språklig var jeg 2 år gammel. Om norsk kultur og norsk styresett visste jeg lite. God eller dårlig skikk visste jeg heller ikke mye om. Fra den norske familien min i USA fikk jeg en del norske verdier. Men det var mye jeg måtte lære. Den første generasjonen norske i USA var opptatt av å overleve. Den andre generasjonen skal helst fornekte og distansere seg. Det var viktig for min fars generasjon å snakke korrekt engelsk. Jeg som tredje generasjon er innfødt og har fått det engelske språket uten å anstrenge meg. Vi blir jo nysgjerrig og sentimental. Det er stadig en gjenganger.

– I tillegg til språket var det vanskelig med økonomien. Jeg hadde godt lønn i USA. Jeg var bitter og sur på USA, men samtidig ville jeg oppleve verden. Å flytte fra et så stort land som var vinneren etter andre verdens krig til lille Norge var ikke lett. Holdningen i Norge er at Norge er et lite land og vi må finne vår plass i verden. I Norge har vi respekt for de andre. Selv om at jeg ser norsk ut nå, så jeg ut som en hippy da.

 

Er det ikke ofte slik at vi som ikke er etnisk norske må bare akseptere ting, selv om vi ikke liker dem?

– Ja, man må bare godta ting man ikke forstår. Fortsatt forstår jeg ikke norsk bryllup. Jeg forstår ikke dynamikken i denne tradisjonen i Norge. I USA hadde alle immigranter sine kirker og sine tradisjoner. Hvis svensker har bryllup er alle hjertelig velkomne. Her i Norge må man ha invitasjon.

 

Hva kan du ikke leve uten fra USA?

– Det med amerikansk kultur føler deg rundt hele tiden. Det er bare vanskelig å unngå, enn å savne.

Rolf er en kosmopolitt og har bodd i flere land. Nå har han hus i Italia og han gir meg en elegant flaske med selvplukka- og pressa olivenolje. Han snakker brukbar fransk, italiensk og ganske komisk tysk. Han spør seg: – Er jeg norsk? Det er ikke godt å si. Jeg har norsk pass, men har ikke vokst opp i Norge. Norske unger og kone har jeg. Jeg er europeisk norsk. Jeg føler meg hjemme på Tynset. Jeg har glidd inn i samfunnet i Norge og jeg er godt integrert.

Han forteller meg videre om oliventreets egenskaper, vi snakker litt om ble canto som operastil og jeg begynner å avslutte intervjuet. Egentlig kunne jeg ha hørt på denne mannen i tre timer til. Det er noe usagt bak de lange pausene hans når jeg stiller filosofiske spørsmål som ”Hvem stoler du på?” og ”Hva gjør deg glad?” Jeg vet at i mange kulturer snakker folk ikke om slike ting. Han forsikrer meg om at livet er komplisert og understrekker hvor viktig kommunikasjon er. Å kunne språk er definitivt en ressurs. Han gir meg kompliment for min norsk som jeg har lært akademisk i flere år. Rolf forteller vitsen om de to musene og katta, hvor den ene musa kunne bjeffe og slik reddet hun livet.

På vei ut av huset hans ønsker jeg ham mye inspirasjon med den boka om renessanse komponisten Clement Janequin og jeg håper han skal hjelpe våre nye landsmenn med dialog og rollespill en gang i framiden. Rolf trengs!

– Ja da, sier han. Vi kan lage et spetakkel. Eller kor, tenker jeg mens jeg kjører beriket hjem.

  1 comment for “Menneskemøte: Rolf Norsen lærte nye språk ved å synge i kor

  1. Rolf Andersen
    2. desember 2014 at 15:20

    Jeg traff Rolf Norsen første gangen på våren 1986 som nyutklekket musiker/musiklærer fra en ganske prestisjetung utdannelsesistitusjon. Lite erfaring, usikker på om det var riktig å forlate Oslo. Rolf startet opp en form for dirigentforum for dirigenter rundt Tynset. Dette var for min del veldig verdifullt fordi jeg kunne høste av de andres erfaringer. Det første oppdraget jeg fikk sammen med var Rolf sin oppsetting av «Vi klarer oss så godt vi kan i væla» først var det bare som vikar for en kveld, men det ble fort noe mer. Han skaffet meg både det ene og det andre i oppdrag. Min kone kom etter til Tynset den sommeren. Vi drev litt etter hvor oppdragene var, men når vi begynte å få barn fant vi ut at vi måtte ha faste inntekter. Det fikk vi i Sogn og Fjordane. Flyttet der etter til Nord-Trøndelag hvor vi nå har vært i snart 24 år. Det kan nå se ut som om vi er tilbake på Tynset.

Comments are closed.