Menneskemøte: Annabelles tospråklighet

”Jeg har hatt to foreldre med hvert sitt språk og jeg har bodd i to land. Jeg har to morsmål.”
Annabelle Despard

 

Av Hristina Elven

Sommerferien nærmer seg og jeg gir skrivepennen til den norsk-engelske (eller engelsk-norske) forfatterinnen Annabelle Despard. Hun har ikke mange forbindelser med Fjellregionen, men hun kan fortelle oss om hvordan er det å vokse opp med to språk, eller lettere sagt – det å være funksjonelt tospråklig.

– Annabelle, kan du fortelle litt om oppveksten din i England og Norge? I boka di ”Pikeskolen” (2011) sier du at du har bodd i England de fem første år av livet ditt?

– Jeg ble født i Storbritannia under krigen i 1943, da min far var stasjonert i Cardiff, Wales. Så flyttet vi til The New Forest, et vakkert sted nær Southampton. Etter krigen reiste vi til Norge hver sommer til min norske bestemor. Da måtte jeg lære å snakke norsk. Min mor døde i 1949. Familien ble da på en måte oppløst. Jeg flyttet til min onkel og tante i Oslo og var der fra jeg var 7 år til jeg var 10. Min søster giftet seg, og tok meg til seg. Jeg gikk på skole i England. Da jeg var 19 år fikk jeg stilling på Hammerseng pensjonatskole i Lillehammer og jeg har vært i Norge nå siden 1962.

 

Annabelle Despard

-Jeg har hatt to foreldre med hvert sitt språk og jeg har bodd i to land. Jeg har to morsmål, sier forfatterinnen Annabelle Despard

 

– Hvilket land er ditt hjemland, Norge eller England?

– Nå føler jeg bestemt at det er Norge. Jeg kan bli nostalgisk over påskeliljer eller sekkepiper, men jeg føler meg norsk. Jeg har bodd og virket her i over femti år.

– Noen av mine tidligere samiske elever sier at de er 100% norske og 100% samiske. Hva med deg?

– Det liker jeg godt å høre. Før sa jeg at jeg var ‘halvt engelsk, halvt norsk’, nærmest unnskyldende. Så traff jeg en skotsk dame i Stavanger. Hun sa jeg ikke skulle bruke ordet ‘halvt’. ‘Du er både norsk og engelsk’, sa hun. Det var befriende. Tospråklighet er en gave.

– Hva betyr identitet for deg?

– Jeg husker at da jeg var barn, var det veldig viktig å være helt lik de andre. Jeg ble pinlig berørt hvis noen i Norge ba meg snakke engelsk eller hvis et engelsk barn ba meg snakke Norwegian. Verst for meg som barn var ikke å være tospråklig, men å være morløs – «Hvorfor skriver tanten din i meldingsboka?»

– Er norsk morsmålet ditt?

– Jeg har hatt to foreldre med hvert sitt språk og jeg har bodd i to land. Jeg har to morsmål. Jeg har holdt engelsken ved like gjennom mitt arbeid, men jeg tenker og føler på begge språk, ofte uten å huske hvilket.

– Har du opplevd språklig forvirring noen gang? Kanskje du kan flere språk?

– Jeg er/var ganske god i fransk da jeg lærte det på skolen i England og senere arbeidet som au pair i Frankrike. Jeg studerte også fransk på Universitetet i Oslo. Før jeg fylte femti lærte jeg en del spansk på voksenopplæring. Det gikk ganske bra inntil jeg fikk en italiensk svigersønn. Nå roter jeg veldig og blander de to språkene. Min erfaring er at det er vanskelig å lære nye språk i voksen alder.

– I fagbøkene snakkes ofte om ”kultursjokk”. Har du opplevd det noen gang, i såfall kan du gi kan du gi oss eksempler?

– I Norge har jeg opplevd kultursjokk. I Nord-Trøndelag og i Nord-Norge har jeg noen ganger følt meg som en fremmed fugl, men om det er som søring eller som engelsk dame vet jeg ikke. Jeg er jo oppvokst med høflig smalltalk. Det er mangelvare lenger nord og jeg tror ikke jeg savner det. Jeg har likt meg godt begge stedene og satt pris på den kvikke replikken og mangel på sentimentalitet.

– Var noen av dine slektninger også tospråklige?

– Min far lærte seg aldri norsk, mens min mor ble bort imot fullkomment god i engelsk. Helt typisk, vil jeg si.

– Hvor viktig er det å lære begge språk både skriftlig og muntlig?

– Det er veldig viktig. Det er lett å plukke opp – særlig engelsk – fra film og TV eller samtale, men det er like viktig å lese.

–Hva er forskjellen i skolesystemene mellom Norge og England?

– Det er et stort spørsmål, som det er vanskelig å svare på generelt. I England varierer skolene enormt etter geografi og sosiale forhold. De som har råd, sender barn på private skoler. Det er også ganske stor autonomi i skolene, slik at noen statsdrevne skoler kan være eminente, mens noen private er middelmådige. De beste skolene i England er suverene på alle måter. Barn begynner så tidlig på skolen der borte at de første årene er lik norske barnehager, skjønt ikke fullt så bra som norske barnehager.

– Min erfaring er at lærerne i England er strengere enn i Norge, men det virker likevel som om elevene har det morsomt og blir utfordret.  Det ventes noe av barna. Alle er så snille i Norge! Jeg reiste rundt i noen år og så på skoler i Yorkshire sammen med mine studenter fra UiA.(iniversitetet i Agder) De norske elevene var ofte helt sjokkert over den harde måten lærerne snakket til barna, ofte regelrett skjelte de barna ut. Så egentlig mener jeg at snillheten i Norge er et stort pluss. I Norge tar man seg av taperne og passer på at alle henger med. I England roser man de flinke. Det er enorm konkurranse i skolen, mellom elever, mellom lærere og mellom skolene.

– Barneskolene i England legger stor vekt på kunst og kultur, for eksempel drama og ‘Creative Writing’. Jeg har sett fantastisk arbeid utført av ganske små barn. Det er også fint at idrett og sport er integrert i skoledagen. Likeledes et varmt måltid – selv om dette kan være av varierende kvalitet. Skolen i Storbritannia gjør det SFO burde gjøre – og uten betaling.

– Hvordan arter seg  ordet ”enhetsskolen” for deg?

– En fin tanke. Jeg er ikke sikker; vi spesialiserte oss veldig tidlig, kanskje for tidlig. Jeg har for eksempel nesten ikke hatt undervisning i fysikk og kjemi.

– Du er veldig glad i bøker og språk. Hvor gammel var du da du oppdaget at det er det du vil studere og jobbe med?

– Jeg var vel 16 år og leste til A-Levels, tilsvarende videregående skole. Vi hadde en enestående engelsklærer. Jeg ville aldri annet enn å studere engelsk. Det var en dyp skuffelse at jeg ikke kom inn på universitetet i Oxford. Jeg kom til intervju, men var bare 17 år og alt for umoden. Familien mente jeg skulle gjøre helt andre ting, så jeg begynte som sekretær. Til slutt begynte jeg å studere i Oslo: engelsk, fransk og allmenn litteraturkunnskap. Jeg tok hovedfag i engelsk.

– Kan du fortelle kort om ditt akademiske karriere på Høgskolenivå i Norge?

– Jeg var heldig som fikk stilling ved Agder distriktshøyskole (nå Universitetet i Agder) i 1976 etter å ha vært lektor i noen år i videregående. Jeg har elsket jobben min, særlig undervisningen og formidling, men jeg er ingen sann akademiker – altså ingen forsker. Jeg har ingen doktorgrad; nå får du ikke stilling uten.

– Har du favorittbok? Hvor viktig er lesing for deg?

– Lesning er alfa og omega. Jeg leser helt forskjellige ting, også krim. Jeg ser også mye på TV. Den boken jeg alltid kommer tilbake til er Middlemarch av George Eliot. Hun forteller om en by i England cirka 1830. Hun (ja, GE var en dame) skildrer alle samfunnslag og hvordan de forskjellige personene berører hverandre. Romanen er blitt kalt en engelsk Krig og Fred, mindre dramatisk og med mer humor. Ellers er vel Anna Karenina nærmest fullkommen. Jeg liker bøker der jeg kan identifisere meg med personene og der jeg blir glad i dem- for eksempel Stoner av John Williams. Jeg har nettopp lest Edvard Hoems Slåttekar i himmelen og hadde vondt for å legge den fra meg.

– Du sier ofte at somrene i Norge med familien varmer hjertet ditt. Kan du fortelle kort om en slik opplevelse fra barndommen din?

– På mange måter gikk somrene i ett, de var så herlige. Kanskje det fineste var da mine onkler sang og spilte på gitar, lutt og trekkspill.

– Din engelske far spilte en viktig rolle både i første og andre verdenskrig.  Hvorfor er det viktig å kunne om han?

– Han er ikke så viktig i seg selv. Han er viktig for meg fordi jeg kjente ham så dårlig og ville lære mer om ham. Han kan være av interesse for andre fordi han var involvert i historiske begivenheter: første verdenskrig, oppbygging av forsvar i Finland, opptakten til annen verdenskrig i Balkan og til slutt forberedelsene til invasjonen i Normandie.

– Hva ville din norske mor ha sagt nå om deg hadde hun levd?

– Jeg håper hun hadde vært stolt! Det var trist at hun aldri så noen av sine barnebarn, enn si oldebarn.

 

”Tyngdekraft” fra diktsamlingen med samme navn, av Annabelle Despard (1997 H. Aschehoug&Co., Oslo)

Tyngdekraften holder familien samlet
dekketøy gryter papirer på plass
Frukttrær i haven båten i havn
og alle ligger i riktig seng

Hvis jorden blir svimmel og sakner fart
vil den få se absurd teater
Blåhval henger som luftskip over byen
og far flyter vekk fra mor før akten er begynt

Den dagen jorden blir for trett
blir dagen lang og natten uten ende
Havet krenger lik usikret ballast
legger Atlantis bar og løfter Titanic som en bøye

***

Bøker av forfatteren

  • Fisken tenker sitt, dikt, Aschehoug 1995
  • Tyngdekraft, dikt, Aschehoug 1997
  • Bølgende lang som Amerika, dikt, Aschehoug 2001
  • Danseskolen, dikt, Cappelen 2005
  • Dressed in Water, dikt, Dionysia Press, Edinburgh 2011
  • Pikeskolen, prosa, Portal forlag 2011
  • MY FATHER MAX, prosa, Portal forlag 2014
  • Ved helt riktig måne, dikt, Cappelen Damm 2015